Skip to main content

Å ta tak i utfordringer og hindringer for å oppnå G20s mål for grenseoverskridende betalinger

7. november 2023

Alicia Krebs

Contributor

Jesse McWaters profile photo

Jesse McWaters

Executive Vice President, Head of Global Policy, Mastercard

9. oktober publiserte Financial Stability Board (FSB) sin «Årlige fremdriftsrapport om oppfyllelse av målene for grenseoverskridende betalinger - 2023-rapport om nøkkelindikatorer for ytelse» (eller «KPI-rapport»). KPI-rapportens funn viser at både offentlig og privat sektor har arbeid å gjøre for å nå målene som er skissert i G20s veikart for grenseoverskridende betalinger («veikart») innen implementeringsdatoen 2027. Juridiske, regulatoriske og tilsynsmessige barrierer gjenstår, i likhet med utfordringer knyttet til den tekniske interoperabiliteten til betalingssystemer. 

I denne artikkelen deler vi våre perspektiver på potensielle måter å støtte innsatsen for å oppnå veikartets mål: 1) å erkjenne interoperabilitetsbarrierene som offentlig sektor må håndtere; 2) å forstå de reelle smertepunktene i spesifikke grenseoverskridende strømmer; og 3) å endre narrativet om kostnader, der kostnader vurderes mot betalingssystemets motstandsdyktighet og sikkerhet.

 

Den offentlige sektorens rolle

På dette stadiet av veikartimplementeringen er det erkjent at mange av dagens friksjoner i grenseoverskridende betalinger ikke kan løses med teknologi eller investeringer fra privat sektor alene — det er mange hindringer som offentlig sektor må adressere. Slike barrierer inkluderer, men er ikke begrenset til: forskjeller i nasjonale regelverk, sentralbankens åpningstider, access til sentralbankens betalingssystemer og nasjonale krav til datalokalisering.

Hvis vi bruker data som et eksempel, fortsetter regjeringer over hele verden å innføre nye krav til datalokalisering som krever at data lagres innenlands og forbyr (eller sterkt begrenser) overføring av data utenfor et bestemt land eller en bestemt region. Det er verdt å merke seg at en rapport fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling fant at i 2021, 92 tiltak i 39 land krevde at data lagres eller behandles innenlands. Bekymringer om personvern og datasikkerhet er ofte årsaken til økningen i kravene til datalokalisering. Regjeringer og beslutningstakere føler med rette et ansvar for å beskytte innbyggernes personvern og sikre høye sikkerhetsnivåer rundt sensitive brukerdata. 

Imidlertid reduserer databarrierer ofte hastigheten på en betaling og øker kostnadene – et eksempel på hvordan veikartets mål kan være i konflikt med andre viktige politiske mål. Politisk vilje er nødvendig for å håndtere disse konkurrerende politiske målene, ikke bare nasjonalt, men også globalt. Interessenter fra rettshåndhevelse, datatilsynsmyndigheter og etterretningsbyråer — institusjoner uten direkte FSB-medlemskap — må delta i denne diskusjonen.

 

Smertepunkter og målsetninger

Når det gjelder smertepunkter og målene, etablerte veikartet mål innen kostnader, hastighet, access og åpenhet for engros-, detaljhandel- og remitteringsbetalinger. Denne anvendelsen av mål kan kanskje ikke alltid fullt ut reflektere det brede spekteret av brukstilfeller og lokale markedsbetraktninger for grenseoverskridende strømmer — slike betalinger passer ikke alltid pent inn i kategoriene skissert av G20-prosessen. 

For eksempel kan mange ikke-finansielle selskaper kanskje ikke trenge midlene sine innen en time fra betalingen er initiert (som bestemt av det nåværende målet for hastighet). Disse bedriftene kan ha fastsatte og forutsigbare betalingsplaner som passer til organisasjonens økonomiske sykluser. Dette står i kontrast til enkelte pengeoverføringer, der det kan være kritisk for mottakeren at midlene ankommer innen en time. Dette er bare to eksempler, men de viser hvordan ulike smertepunkter er knyttet til forskjellige brukstilfeller for grenseoverskridende betalinger.

Utvidelsen og justeringen av driftstiden for sanntids bruttooppgjør (RTGS) fremhever også behovet for å vurdere utfordringer i forbindelse med brukstilfeller for grenseoverskridende betalinger. Mens mange detaljhandelsbrukere ønsker å foreta betalinger og få access til midlene sine umiddelbart, er det ikke sikkert at den samme tilgjengeligheten er nødvendig for engrosstransaksjoner. En utvidelse av RTGS-operasjonstiden vil skape større overlappende oppgjørsvinduer, noe som potensielt reduserer transaksjonstider og visse risikoer. Imidlertid kan disse institusjonene miste viktige helgevinduer for å utføre nødvendige systemoppgraderinger og vedlikehold hvis RTGS driftstider endres til 24/7 (eller utvides). Videre vil den resulterende endringen i praksis i grossistmarkedet sannsynligvis kreve betydelige investeringer fra banker, finansmarkedsinfrastrukturer og andre deltakere i betalingssystemet for teknologibygging og drift over natten. 

 

Kostnad mot motstandsdyktighet og sikkerhet

Høye kostnader er utvilsomt en viktig utfordring for visse grenseoverskridende strømmer. Som KPI-rapporten viser, overstiger den globale gjennomsnittskostnaden for å sende detaljhandelstransaksjoner målet på 1 % i alle brukstilfeller; fra 1,5 % for B2B til 2,5 % for P2P-brukstilfeller. For pengeoverføringer er det globale gjennomsnittet og Verdensbankens Smart Remitter Target (SmaRT) gjennomsnittlige kostnad for å sende en overføring på USD 200 henholdsvis 6,3% og 3,5% (begge over veikartets mål på 3%).

Målene om raskere og billigere grenseoverskridende betalinger bør imidlertid ikke skape insentiver til å underinvestere i systemets motstandsdyktighet og sikkerhet. Å drifte et robust og sikkert system med en oppetid på over 99% krever betydelige investeringer i teknologi, kompetent personale, egnede lokaler samt data- og skylagring. Det er også en forventning om å opprettholde robuste KYC- og sanksjonsskanningsprogrammer. For å gjøre alt dette riktig, kan hastigheten på en transaksjon reduseres og kostnadene øke – et annet eksempel på motstridende politiske mål. 

 

Konklusjon

Omfanget, skalaen og prestasjonene i veikartprosessen til dags dato skal berømmes. For å lukke gapene mellom veikartets mål og den nåværende tilstanden, bør offentlig sektor handle for å fjerne barrierer for interoperabilitet under sin kontroll. Fjerningen av disse barrierene vil kreve politisk vilje fra nasjonale myndigheter. Vurdering av smertepunkter i spesifikke grenseoverskridende strømmer og et mer helhetlig syn på kostnader kan bidra til å muliggjøre konkrete resultater som forbedrer effektiviteten av grenseoverskridende betalinger. 

Mastercard ser frem til å støtte offentlig sektor mens de fortsetter arbeidet med veikartet for å forbedre effektiviteten av grenseoverskridende strømmer.